Pulsslaget...


Søndagens prekentekst: Kvinnen som fikk syndene tilgitt!

 

Kvinnen som fikk syndene tilgitt
36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
    40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Luk. 7, 36-50

-------------------------

Jesus taler om sin død og oppstandelse


21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Matt. 16, 21-23

-----------------------

Jesus taler om sin død
20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» 22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
    27  Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
    29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

 

Joh. 12, 20-33

--------------------------------------------------

2 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem,  3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.  4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus.  5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»  6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt.  7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!»  8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.
     9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» 12 Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.»

 

Mark 9, 2-13

---------------------

Såkornet


26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»
Sennepsfrøet
30 Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
    33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Mark. 4, 26-34

-------------------------------

Jeg satt på kontoret og drømte meg litt bort, da øynene falt på en bokrygg som vakte interessen min: «Selvfølgelig vil jeg leve». Er nå det så selvfølgelig, tenker jeg. I min tid som prest har jeg selvfølgelig ikke unngått å møte mange som det ikke var så opplagt for. Og jeg har møtt mange som lever med sorgen og fortvilelsen over at noen nær dem rett og slett ikke orket å leve mer. På den annen side; alle har vi noe eller noen som det er verdt for oss å leve for. Ingen av oss er ubetydelige i sammenhengen vi står i.

Jeg liker godt å prøve å tenke som Paulus (Filipperne 1,20-26):

«Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live, ja, bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen. Da skal dere få rikelig grunn til å være glade og stolte i Kristus Jesus for min skyld, når jeg kommer til dere igjen.»

Forunderlig hvordan disse ordene var «dagens Bibelord», og dukket opp akkurat da jeg slo øynene på bokryggen: «Selvfølgelig vil jeg leve»!

Gud, vær oss nådig og velsing oss!

La ditt ansikt lyse hos oss,

så din vei blir kjent på jorden,

din frelse blant alle folkeslag. (Sal 67)

Guds fred og alt godt!

Sokneprest Øyvind Tjelle

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Salme 107,1-9

Den omdiskuterte og kontroversielle amerikanske presten, Norman Vincent Peale (1898-1993), som er mest kjent for sitt arbeid med «positiv tenking», og sitt kjennskap til presidentene Nixon og Trump, skrev en gang:

Uansett hvor håpløs
en situasjon ser ut til å være
eller faktisk er,
løft blikket
og se mulighetene.
Se dem alltid
for de finnes alltid.

Positiv tenking har mye for seg, men det oppleves slett ikke alltid sant, at for eksempel mulighetene alltid finnes. Midt inne i en svingete, mørk og lang tunell får vi jo ikke øyet på lyset i åpningen. Likevel har vi gjort oss erfaringer. Hvis vi beveger oss fremover vet vi at mørket i tunellen går over til lys i enden. Slike erfaringer med Gud, er det det refereres til i Salmenes bok:

Pris Herren, for han er god,
evig varer hans miskunn.

Dette skal Herrens forløste si,
de som han løste ut av nøden,
de som han samlet fra landene,
fra øst og vest, fra nord og fra havet.
Noen fór vill i ørken og ødemark,
de fant ikke veien til en by der de kunne bo.
De sultet og tørstet,
kreftene tok slutt.
Da ropte de til Herren i sin nød,
og han fridde dem ut av trengslene.
Han førte dem på rett vei
så de kom til en by der de kunne bo.
De skal prise Herren for hans miskunn,
for hans undergjerninger mot mennesket.
Han lot den tørste drikke,
han mettet den sultne med gode gaver.

Salme 107,1-9 

Må nåden fra vår Herre Jesus Kristus
beskytte oss fra å ødelegge hverandres liv;
og må Guds kjærlighet fylle vårt liv med den fred
som strekker ut en hånd til andre i sann forsoning og sant vennskap.
(Velsignelse fra Hong Kong)

Guds fred og alt godt!

Sokneprest Øyvind Tjelle

 

Tilbake